Det hjertet er fylt av

(fritt etter bl.a. utdrag fra LP og VL 20.aug...)

Matt. 12,33: "Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten."

Et epletre som bugner av frukt, er kjekt å ha. Egne epler smaker ofte bedre enn kjøpte, selv om de er av beste sort.

Mindre hyggelig er det å se på epletrær som ikke bærer frukt. Et sted jeg bodde, sto et gammelt Filippa epletre. Det levde sitt eget liv, for jeg er ingen flink gartner. Villskudd ble villnis, og uspiselig og markspist frukt fantes både her og der.

Kristentroen kan lignes med et epletre. Når Jesus snakker om at treet kjennes på fruktene blir jeg lett urolig. Også min frukt kan være så som så. Det hender at den henger der råtte og markspist, både fra tanker ord og gjerninger. Likevel håper jeg å få være i slekt med Filippaen. Den kunne nemlig reddes av en kyndig gartner. Sånn håper jeg det er med meg også. Vi har nemlig en gartner som gjerne vil stelle trær som oss. Vi kan be ham rense oss og fjerne den råtne frukten. Når Herren ved sin nåde gjør det, kan vi oppleve at de gode gjerninger får vokse fram innenfra, som troens frukt. Da kan frukten vår blir til glede for Herren og spiselig for folk. Det minner om gutten som hadde problemer: Han følte det gode og onde var i stadig kamp inni ham. Det var som to hunder som sloss, en snill og en slem.. - Hvem vinner? spurte noen. - Den jeg gir mat, svarte gutten.

Også ordene våre er Jesus opptatt av. Flere troshelter fra Bibelen har hatt problemer med det de sa: både David, Jesaja og Peter fra Bibelen hadde problemer med det. Leseteksten sier at det kreves en fullkommen mann for å styre den. Da er det godt at Jesus kunne stå inne for det han sa, slik at Han oppfylte det! Noen hver kan ha følt trang til å bite seg i tunga, når ordene har løpt av med oss.Men det er liten hjelp å bite seg i tunga. Den bare former de ord den får beskjed om lenger innenfra. Fra sentrum i personligheten, det Bibelen kaller hjertet. Fra hjertet utgår livet. Det sentrum i personligheten er fullt av, det taler munnen. Overfor dem som virkelig kjenner oss kan vi ikke skjule hvem vi er. Våre ord har makt, de brenner seg fast i andre. Frukten vi bærer angår vår neste. Da vi spiste med slangen i Edens hage og fikk kjennskap til godt og ondt, ble vi også kalt til ansvar. Når vi skal møte Gud, vil Han vite hvordan vi har brukt munnen. Om vi ikke holder mål, er det eneste som nytter å gå til Ham som holdt mål, også med sine ord: "Kom til meg, alle dere som strever .., og jeg vil gi dere hvile." (Matt. 11,28)

Vil vi at tunga skal bære god frukt, er det ikke tunga vi må fikse på, det er sentrum i personligheten- hjertet. Akkurat som med epletreet må troen i hjertet pleies og tilføres næring. Det er nødvendig for at de skal bære frukt. Selve forandringen, må Gud selv gjøre: Han vil gi oss et hjerte med følelser i stedet for et hardt ufølsomt hjerte . Når hjertet er fylt av Guds kjærlighet, da tar denne kjærligheten styring over både ordene og handlingene. Stille vokser åndens frukter fram. Et godt hjerte bærer god frukt. Det gode er at det er ikke for sent å begynne. For Gud ser til oss hver dag og gir oss muligheten til å starte på nytt. Jesu utfordrende ord vekker oss og hjelper oss å søke tilbake til det livet Gud vil vi skal leve. Slik kan hjertet fylles av det gode. Og da renner både gjerninger og ord ut av seg selv.